Historien om Strikking i Norge fra nådtid og bakover i tid
Strikke Materialer: Ullgarn av sau er og var mest vanlig i Norge.
Hjemmespunnet eller produsert på
ullvarefabrikker.
Ullgarn av bunnull egner seg best til klær, evt.
bunnull og dekkhår spunnet sammen. Dette gir
mer slitestyrke i klærne.
Strikke Redskaper: Pinner i metall er mest vanlig både i gamle dager og i nåtid. Det brukes også bambuspinner.
Rundpinner blir brukt når man strikket større
plagg slik som: gensere eller jakker/kofter.
Rundpinnen kom i bruk i Norge før 2.
verdenskrig, men det var først i 1950-årene at
rundpinnen ble produsert i plast og den kom i
vanlig bruk.
Pinner har nummer fra 1 til 9, men 3 til 5 er mest
vanlig.
Garnnøstene i dag oppgir anbefalt størrelse på
pinner.
Litt av strikkingens historie:
I dag kan alle som vil ta fram pinner og garn og få veileding, slik at de kan strikke det som er ønskelig. Det er stadig oppskrifter i ukeblader og det kommer også ut egne bøker om emnet. Strikkingen har gått i moter fra den ene stilen til den andre.
I 1981 var den norske husflidsforening 90 år og Per Spook ble engasjert til å designe en genser i Norge. Dette ble Per Spook- genseren, som var i fargene sauesvart og gult, men de som strikket den kunne selv velge hvilke farger de ville. Per Spooks genser ble en vellykket blanding av parisermote og norsk tradisjon.
Unn Søiland Dale født 1926 i Haugesund, men flyttet under krigen sammen med familien til Bergen. Det var trange tiden og Unn strikket ”over alt”. Hun brukte det garnet hun fikk og rekte opp gammelt garn og strikket nytt. Unn S. D. sa i et intervju at hun husker godt at hennes gamle farfar strikket strømper på fem pinner.
Hun hadde hele tiden vært opptatt av å opprettholde og videreføre norsk håndstrikktradisjon. Etter først å ha vært flyvertinne og modell, bosatt i England, bestemte hun seg i 1953 på å satse på karrieren som designer. Det var først og fremst produksjon av strikkemodeller som var ideen.
Hennes firma ble hetende: Lillunn Sport, og ganske raskt vekket hun enorm interesse utenlands med sine strikkeplagg. Blant annet lot motehusene Dior, Givenchy og Castelbajac seg begeistre av hennes kreasjoner.
Hun hadde produksjon i en fabrikk i Drammen. Klesdesigneren mente at et plagg først er vellykket hvis det er aktuelt i 10 år eller mer, noe mange av hennes plagg har vært.
Unn S. D. skapte det kjente mønsteret: Mariusgenseren , men også gensere med reinsdyr og eskimomønstre.
Det tok over 40 år å få anerkjennelse i Norge. Hun skapte etter hvert sitt eget uttrykk og fikk ved hjelp av Aagot Noss laget utstillingen: ” Ull tar gull” på Oslo bymuseum.
Det er skrevet en bok om Unn Søiland Dale ” To rette og en vrang” forfatter: Nanna Segelcke, Aschehoug forlag.
Under krigen i Norge måtte kvinnene igjen lære seg å spinne og strikket plagg de og familien trengte. Det var knapphet på ferdige produkter og garn for strikking. Gamle ullplagg ble sendt til ullvarefabrikkene de kardet og spant til ”nytt ullgarn”. Dette garnet var av mindre god kvalitet, men måtte brukes når ikke nytt kunne skaffes. Det ble strikket røde toppluer!
Fra 1930-tallet kom Husfliden i kontakt med Rauma Uldvarefabrikk som kunne levere kardegarn. Det var svart, ufarget/ubleket og brun spesial, etter hvert kom det farger.
På denne tiden fikk Husfliden også kontakt med Annichen Sibbern Bøhn som tegnet mønster på votter, strømper, luer og kofter. Hun fant dem i museene og i privat eie.
Elsa Poulsson laget mønster til kofter med tilhørende lue, votter og sokker. Hun lager mønstre basert på gamle mønstre. Husfliden i Bergen laget mønstre basert på mønstre fra Vestlandet.
På 1920-tallet begynte Husfliden å produsere kofter for salg.
Husfliden i Oslo ble startet opp i 1891 og de solgte votter og vanter gjerne med broderi allerede fra starten av.
I begynnelsen av 1900 tallet var strikking en del av det daglige arbeidet for husmødrene slik at familien hadde plagg som holdt de varme med. Det ble laget det meste av de plaggene familiene trengte i hjemmene.
På Bråten gård på Jeløya ved Moss satt i 1840-årene enken Børgine Nilsine Berg og strikket for salg. Hun fikk med dette ekstrainntekter til seg og sin familie. Dette måtte holdes hemmelig for ikke å ødelegge familiens omdømme. Enkefru Berg hadde fått tilsendt en strikkebok fra København. Med denne lærte hun seg å strikke undertøy, vanter og lignende.
Hennes eldste datter Sofie lærte seg i 12års alderen å strikke. For det hun tjente av penger kunne hun og hennes søster og gå på skole.
Høsten 1848 reiste Adolph Tidemand i Setesdal og tegnet 22 åringen Arne Bjugeson Sagnskar med strikket kofte. Dette er den første daterte dokument, vi har på denne type strikking. Koftene utviklet seg uavhengig av hverandre rundt i landet. Derfor hører vi om strikkede plagg også andre steder i landet på denne tiden. Kanskje særlig i Selbu.
Marit Gudseth Emstad født i Selbu i 1841, var bare i 11 årsalderen da hun fant på å benytte to farger ( naturhvitt og natursort) i strikkingen sin. Slik oppstod Selbumønsteret. Hun lot seg inspirere av veving, treskjæring og rosemaling, men også dagligdagse ting. Hun laget mønster av kaffekanner og tellrosa (tell= furu). Det ble derfor et variert mønstervariasjoner, men mye av dette kom i ”glemmeboka” i mellomkrigstiden. I 1934 ble Selbu husfildscentral som kontrollerte og merket varene fra distriktet. Kvalitetsgarantien fra Husfliden reddet trolig Selbu-strikkingen.
Strikkeproduksjonen i Selbu fikk i 1985 350.000,- fra staten og fikk med seg kjente tekstildesignere som Ellinor Flor og Sidsel Skjelfjord og de skapte mønsterrikdom på votter og vanter. De lagde også raffinerte gensere og jakker og mange små frekke detaljer som økte interessen for Selbustrikkede- produkter.
Det ble nye mønster og design, men det kom i tillegg til de gamle mønstrene, som også kom fram i lyset igjen.
Kilde: Familien nr. 9/91
Først i annen halvdel av 1700- årene har vi sikre beviser for at det har vært strikket også i Norge. Men det var antagelig ikke alminnelig på denne tiden.
Strikking har vært et håndverk med læretid på flere år, med svenne- og mesterprøver. Mestrene var organisert i laug på samme måte som andre fag.
Det var også mange menn som drev med dette fag, som alle andre fag.
De eldste restene av strikkede plagg som funnet i Norge, skriver seg fra Bergen, og dateres til slutten av 1400-tallet eller begynnelsen av 1500 årene. Vi må anta at disse strikkede plaggene var importerte, men spesielle norske ord brukt om strikkeplagg, tyder på at det har vært strikket her i landet i slutten av 1500-årene.
Fra omkring 1660-årene er det mange skriftelige kilder som vier at strikketeknikken spredte seg ut over landet og ble utøvet både i by og i enkelte bygdemiljøer. Det ser første og fremst ut til at det ble strikket strømper. I områder i Rogaland, var salgstrikkingen godt i gang i annen halvdel av århundret.
Fra en omtale av en rettssak i Stavanger i 1634 står det at en kvinne ved navn Karen Eriksdatter hadde Lisbet Pedersdatter i tjeneste, og at de strikket for salg. Lisbet Pedersdatter hadde lært seg å strikke, men vi vet ikke hvor hun lærte dette. Hun var født i Christiania, men hørte til de som var landstrykere.
Kilde: Anne Kjellberg Norsk husflid nr 3, 1990.
I 1589 presenterte Pastor Lee i Nottingham en strømpestrikkemaskin. Han ble motarbeidet av hjemme strikkerskene, som følte sitt yrke truet i England og måtte rømme til Frankrike. I Rouen ble verdens første strømpestrikkefabrikk grunnlagt.
Selv om dagens maskiner er langt fra denne maskinen, var det her det begynte. Dermed kan man si at strikkemaskinen er over 400 år.
Kilde: Charles Deering: Nottingham 1751, Dictionary of Nasjonal Biografi, og Das Buch der Erfindungen.
En strikkebok som kan være interessant er,
Bok. Gammel tradisjon – moderne hobby forfatter: Vibeke Lind
Cappelens forlag.
På Buxtehude-alteret fra 1300-tallet malt av mester Bertram viser Jomfru Maria som strikker.
Publisert: October 29th, 2008 under Blogginnlegg.
Legg til Kommentar / Kommentarer: (ingen)
